Påstand 1: Midlene går til ressurssterke pasienter i Østlandsregionen.
Dette er ikke riktig. Behandlinger gjennom fritt behandlingsvalg gis i hele landet. Det er klinikker som jobber under fritt behandlingsvalg (FBV) i Alta, Evenes, Levanger, Trondheim og på Røros. Det er også FBV tilbud på øyene Sotra og Tysnes utenfor Bergen, i Karmsund og på Avaldsnes
FBV bedriftene er hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunn i mindre befolkede områder og bidrar til å opprettholde næringsgrunnlaget for spredt bosetning. De tilbyr arbeidsplasser, har gode fagmiljøer, og gjør at helsepersonell som bor på disse stedene kan få jobb uten å måtte påta seg lange og krevende arbeidsreiser. Noe som vil øke belastningen ytterligere på sterkt trafikkerte og forurensende veier.
Påstand 2: Fritt behandlingsvalg konkurrer med og stjeler fagfolk fra sykehusene ved å overby lønn.
Dette er feil. De psykologene som slutter for å jobbe privat, slutter for å etablere egne rene private praksiser. De siste 10 årene har antall private psykologer mer enn doblet seg.
De ansatte ønsker rett og slett ikke lenger å jobbe i de tunge offentlige systemene der det er et stort byråkrati, stadig ressursmangel og alt for lite tid til pasientene.
FBV tilbyr fagfolkene et godt alternativ til å jobbe privat og bevarer ressursene i det offentlige finansierte systemet. Organiseringen i de ofte små FBV bedriftene er mye enklere enn i det offentlige. Dette gjør at fagfolkene kan bruke mer tid sammen med pasientene. De får ikke høyere lønn, men økt bestemmelsesrett og større rom for faglig utvikling.
Påstand 3: Sykehusene vil opprettholde tilbudet ved å utlyse nye faste avtaler på anbud.
Hittil i år er det ikke utlyst et eneste anbud som skal erstatte noen av de 500 sengene som i dag finnes innenfor TSB og psykiatri.
Det er heller ingen av helseforetakene som har kapasitet til å utlyse nye anbud på dette før året er omme.
De første plassene er allerede nedlagt. 1. juli stengte Unicare sine 29 plasser på Unicare 12 trinn utenfor Bergen. Flere andre aktører vurderer også å stenge ned. Om det ikke sendes andre signaler straks, vil flere følge på.
Påstand 4: Det er relativt få som bruker tilbudet.
FBV er et nytt tilbud som først ble igangsatt i 2015. Det er allerede bygget opp kapasitet på 500 senger innenfor rus og psykiatri, og totalt er det 21.000 pasienter som fikk ulike typer behandlinger gjennom ordningen i fjor.
Dette er bare 5% av de de pasientene som ble behandlet av spesialisthelsetjenesten i fjor. Men det er fortsatt 21.000 pasienter som fikk en hjelp som det offentlige ikke kunne tilby.
Kjennskapen til ordningen har også vært liten. Det offentlige helsevesenet er svært tilbakeholdne med å opplyse pasientene om at de faktisk har et valg. Hele 66% av de pasientene som ble intervjuet i en undersøkelse i fjor opplyser at de ikke har blitt informert om at FBV finnes, og at de faktisk har muligheten til å velge selv.
Nå, som ordningen begynner å bli kjent, øker antallet pasienter raskt.
Påstand 5: Ordningen har ikke bidratt til å redusere ventetidene ved de offentlige sykehusene og sykehusene har i liten grad blitt mer effektive.
Dette er riktig, men det skyldes først og fremst at pågangen av pasienter har økt betydelig i denne perioden. Samtidig har det vært store og langvarige nedstigninger ved mange sykehus og avdelinger. Økt pasientpågang og redusert kapasitet fører til lengre ventelister. Hvis FBV ikke hadde eksistert, hadde ventelistene vært ennå lengre.
At de offentlige sykehusene ikke har blitt mer effektive i denne perioden, må stå for deres regning, men de har hatt og har fortsatt store kapasitetsutfordringer i forbindelse med C 19.
Påstand 6: Ordningen har redusert forutsigbarheten for den offentlige spesialisthelsetjenesten.
Gjennom FVB behandles det 21.000 pasienter for 500 millioner kroner av en total pott på 178 milliarder kroner som de fire helseforetakene disponerer. Dette er en svært liten andel av det totale budsjettet og kan umulig gjøre hverdagen i det offentlige uforutsigbar.
De 21.000 pasientene som behandles gjennom FVB hvert år representerer kun 5% av pasientene innen sine grupper. Hvis det offentlige har så god forutsigbarhet, hvorfor ha de da bygget ned 2.000 døgnplasser innen rus- og psykiatri de siste 20 årene samtidig som behovet er sterkt økende.
Budsjettmessig er det hele enda mer bagatellmessig for helseforetakene. Det private behandler 5% av pasientene, men tar bare betalt 0,28% av kostnadene.
Påstand 7: Tilbudet benyttes hovedsakelig av pasienter med høy sosioøkonomisk status.
Det har vært krevende å finne frem i tilbudet om fritt behandlingsvalg og det har krevet at man kjenner sine rettigheter for å finne frem.
Men dette skyldes at det offentlige helsevesenet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt og har latt være å opplyse om at pasientene kan velge å la seg behandle privat.
I en undersøkelse svarer hele 66% av de spurte at de ikke har fått noe informasjon om at dette tilbudet finnes.
Dersom det offentlige helsevesenet hadde opprettholdt sin lovpålagte informasjonsplikt, ville tilbudet vært lettere tilgjengelig for alle pasienter.
Påstand 8: Det er dårlig kvalitet og kontroll på de private institusjonene, se på Englegård.
Psykologspesialist Kari Lossius sier det slik:
Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og flere Ap-politikere viser blant annet til den såkalte Englegårdsaken fra Sørlandet når regjeringen argumenterer for å avvikle disse behandlingsinstitusjonene. Dette er historien om et brødrepar som fikk herje på i «beste sendetid» med en katastrofal rusbehandling som aldri skulle sett dagens lys. Vi kan alle være enige i at dette tilbudet skulle vært avskiltet for lenge siden.
Kjerkol går imidlertid lengre og påstår at ordningen har gjort det «veldig enkelt å etablere private behandlingstilbud på det offentliges regning, med minimal kontroll». Det er uredelig av Kjerkol å fremstille det som om enhver privat aktør kan sidestilles med Englegård-brødrene.
Når brødrene fikk drive videre til tross for bekymringsmeldinger og lovbrudd, er det tilsynsmyndighetene som må strammes opp. Når Kjerkol nå legger ned andre private aktører som tilbyr behandling med god kvalitet, bommer hun fullstendig på mål.
Både i det private og i det offentlige er det variasjoner i kvaliteten på behandlingen som tilbys, og det ville vært absurd om helseministeren gjorde et tilsvarende grep mot offentlige institusjoner som følge av at enkelte av disse ikke var av tilfredsstillende kvalitet.
Det er utallige eksempler på grov feilbehandling og svikt i tilbudet på de offentlige institusjonene.
Påstand 9: Sykehusene skal bygge opp et tilsvarende tilbud eller inngå egne avtaler.
Det er i dag etablert ikke mindre enn 97 selvstendige bedrifter som leverer gode og effektive spesialisthelsetjenester til ca. en tredjedel av det det ville koste det offentlige å produsere dette.
Disse bedriftene ligger spredt omkring i landet der folk bor, de har variert og svært spesialisert kompetanse og de har lang og solid erfaring med å levere ulike behandlingsmetoder. Det jobber flere tusen høyt kvalifiserte helsepersonell i disse bedriftene.
Dette tilbudet er etablert frivillig av private som selv har tatt kostnadene med å etablere kontorer og beboerrom, klinikker og behandlingssentra. De har også på egen hånd bygget opp effektive IT systemer, bygget operasjonsstuer og undersøkelsesrom og etablert sengeposter med enerom og bad.
Dette har skjedd uten at det offentlige har brukt årevis på planlegging, og milliarder av kroner i investeringer.
Og best av alt, tjenestetilbudet tilpasser seg behovet hele tiden. Da Covid kom, var det offentlige sjanseløst, mens private aktører som Dr. Dropin med flere, lynraskt etablerte teststasjoner og
vaksinasjonssentra.
Det er helt urealistisk å tro at det offentlige skal kunne bygge opp et slikt system selv på bare noen måneder.
