Fritt behandlingsvalg består i dag av 97 individuelle bedrifter som leverer et bredt utvalg av tjenester der behovet er størst. Tjenestene holder gjennomgående høy kvalitet, er godt tilpasset behovet og ligger spredt rundt i landet. Det koster også veldig mye mindre å la dette apparatet behandle pasientene enn dersom de skal behandles på offentlige sykehus. I snitt koster en behandling gjennom FBV bare 1/3 av det den samme behandlingen koster på et offentlig sykehus.

Innen rus og psykisk helsevern koster en plass i det offentlige helsevesenet i snitt 13 587 kroner per døgn ifølge Helsedirektoratet. Institusjonene som tilbyr behandling gjennom FVB får utbetalt i mellom 3100 og 5325 alt ettersom hvor komplekse utfordringer pasienten har. Det sier seg selv at det et ligger betydelig rom for innsparing gjennom å utvide ordningen. De er også rimeligere enn tilsvarende behandlinger ved bedrifter som har faste leveringsavtaler. Det er ingen forskjeller på kvaliteten og pasientene får den behandlingen de mener er best for seg.

Alle investeringene som gjøres for å bygge ut behandlingsapparatet under FBV gjøres av private uten at hverken stat eller kommune investerer en eneste krone. De private bedriftene pusser opp og bygger om eldre bygg til psykiatri og rusinstitusjoner, de bygger operasjonsstuer, klinikker, laboratorier, og investerer i røntgenutstyr. Hvis det hadde vært åpnet opp for det, kunne de private også bygget nye sykehus og opprettholdt driften ved alle lokalsykehusene.

De private leverandørene tilpasser kapasiteten etter pasientmengden. Dette skjer lynraskt og er årsaken til at de private nesten ikke har ventetider, mens ventetidene til det offentlige er lange. Colosseumklinikken medisinske senter viser i sitt høringsinnspill at de normalt sett tar inn pasienter til utredning innen hjerte- og karsykdommer innen 2 uker i motsetning til i det offentlige hvor ventetiden kan være fra 3 til 12 måneder. Å vente med utredning av hjerte- og karlidelser kan medføre stor risiko, og rask behandling kan ha stor betydning for prognose og videre behandling.

De private FBV tilbudene er ikke volumbaserte. Klinikkene behandler de pasientene som er der. Blir pasientgrunnlaget borte fordi etterspørselen endrer seg, trappes tilbudene ned. Og dersom behovet øker innenfor et område, så bygges tilbudet ut. Dette skjer av seg selv, og helt uten lange og tunge planleggingsprosesser der fagfolk, innkjøpere og sykehusøkonomer sitter sammen og prøver å gjette hva behovet er noen år frem i tid, og så bygge tilbudet etter dette. Disse prosessene tar alt for lang tid, bruker for mye ressurser til administrasjon og bommer på anslagene.

Nedbyggingen av psykiatrien som gikk parallelt med økningen i psykiske lidelser er et strålende eksempel på skivebom i planlegging.

Nye behandlingsmetoder tas også i bruk mye raskere hos private. Små private aktører er mye mer åpne for å ta i bruk nye evidensbaserte metoder i behandlingen. I den offentlige psykiatrien tar det lang tid fra det er vitenskapelig bevist at en behandling fungerer godt til den tas i bruk. I det private tar det 1-2 år.

Fritt behandlingsvalg er helt styrt av pasientens behov og ønsker. Hvis pasientene ikke er fornøyd med tilbudet, slutter de å komme og den som tilbyr tjenesten må enten tilpasse og forbedre den, eller legge den ned. Og tilsvarende dersom det dukker opp et behov eller oppstår lange køer et sted, kan det raskt etableres nye tilbud.

Innenfor rus- og psykiatri er det flere forskjellige behandlingsmetoder og på samme måte som ikke alle tåler samme medisiner, kan ikke alle rus og psykiatripasienter behandles med samme metoder. Gjennom fritt behandlingsvalg har det derfor utviklet seg flere forskjellige tilbud som bruker ulike metoder. Pasienten kan dermed velge det tilbudet som passer den enkelte. Behandlingstilbudet er det det skal være, helt fritt.

De private FBV bedriftene ligger utenfor de sentrale bykjernene. De ligger i Alta, på Evenes, på Sotra, i Hurdal og på Skogn. Dette gir et desentralisert helsetilbud til befolkningen og det gir mulighet for sykepleiere og annet helsepersonell til å få arbeide lokalt der de bor. De slipper å kjøre bil til Harstad, Bergen, Oslo og Trondheim. Dette sparer samfunnet for flere tusen jobbreiser daglig. Reiser som i de aller fleste tilfeller ville bli foretatt med bil, på grunn av helsepersonellets ugunstige arbeidstider. Det å pendle langt har også gjort at helsepersonell har måttet si opp jobbene sine for å få tiden sin til å strekke til. Dette er stikk i strid med målet om å beholde helsepersonell i en tid det er mangel på kvalifisert arbeidskraft i hele landet.

De private tar som regel utgangspunkt i eksisterende bygg som de tilpasser og pusser opp. Dette er mye mer miljøvennlige enn det offentliges tilnærming som nesten alltid er å rive gammelt og bygge nytt.

Det offentlige Norge har full kontroll over FBV tilbudet. Alle institusjoner som ønsker å levere tjenester under FBV må godkjennes av HELFO, statens godkjenningsorgan for helsetjenester. Staten har full kontroll med hvem som blir godkjent og stiller også krav til hvilken kompetanse og utstyr den enkelte klinikk må ha for å kunne tilby den aktuelle tjenesten.

Det er også staten som rettighetsvurderer (som det heter) hver enkelt pasient. For de somatiske (fysiske) helsetjenesten holder det som regel med en henvisning fra fastlegen eller annen spesialist.

Men dersom du skal ha rett til døgnopphold innenfor psykiatri, er det den lokale DPS en som gir deg denne retten. For ruspasienter er det egne sentra i landet som tildeler pasienter rettigheter innenfor rusbehandling. Det offentlige har med andre ord full kontroll.